You can't stop the beat.

"Selamat jalan Bali"

2009-05-12T04:28:00.004+02:00

OI. Jeg skal straks hjem! Tror det gikk opp for meg her i går når jeg for siste gang var å hentet klærne mine på Su and Su laundry. Jeg sa adjø, ga den snille, snille vaskedama 100 000 rupies, hun fikk tårer i øynene, og det fikk også jeg. Tida har gått like fort som når lynvingen er i aksjon, eller som når et knekkebrød med kaviar konsumeres. Altså, det har gått fort. Men dog, så sitter jeg her og ser på bilder fra den første tida, og det føles ut som en evighet siden. Det har vært tre fine måneder, fylt med mange nye opplevelser i bagasjen. En god del skole, men man kan også si mye ferie. Reiselysten har ikke akkurat blitt noe mindre, mens det har derimot bankkontoen. Hjemlengselen har dukket opp, men det har også nye venner. Uansett, topplokket har fått besøk av tusenvis av nye minner som kommer til å være lagret der en god stund framover. Bali kommer til å bli savnet og jeg kommer til å savne;
Alle de blide og gode (små) menneskene. Ringe roomservice. Nye venner. Å ha stranden like utafor døra. 30 + grader. Manikyr eller massasje til under 50 lappen. Shingkei Spa. Å sitte i senga og prek skit og le så jeg grynter OG gråter. Spille beachvolley. Spille kort. Alltid bli møtt med et stort smil og; ”Heeei Astriiiiid” på Su and Su laundry. Kjøre scooter. De kloke og flinke foreleserne våre, Espen, Vegard og Sigmund. Synge Lion King med den største innlevelsen. Australia. Surfe. Fishumor’n. Arak attack. Jogge på stranden i solnedgang. CafèLuwak, og de søte små damene som kan navnet til alle 250 studentene. At ALT er billig. Og mye mer.

But still, så merker man også etter å ha vært her i 3 og 1 ½ måned at Bali også har sine små feil og mangler, og at Norge på mange måter er the place to be! Og det som ikke kommer til å bli så veldig savnet er blant annet; Trafikken. Ustabilt og fantastisk tregt nett. At alle jobber i første gir, og at selv om de er 50 stk på en butikk så jobber de fortsatt tregere om 1 skulle gjort samme jobben hjemme. Latter’n te nabon. ”You have small money?” Og hver gang har du kun store penger. At man aldri kan få gå i fred uten at noen sier; hvor skaal do, eller hey, ”transport”?!?, alltid etterfulgt med en ”kjøre et ratt” gestikulering. Løshundene. Balinesisk musikk- og dans for den saks skyld. Konstant være redd for småkryp. Høre ”housekeeping” og hard banking på døra kl 8 om morgenen. 10 000 myggstikk. Tuting. ”You waant massassse?”. Svette bare man går ut døra, eller rører en finger eller to.

Jeg har kjent at den siste uka, så har hjemlengselen kommet krypende, det begynner å gå opp for oss at vi faktisk straks skal hjem til gode gamle Norge og alt som er så savnet. Senga mi. Familie. Venner. Kjøre bil. Sitte på ”limmon”. Magneten. Oskars. Norsk mat. Gå i kjøleskapet bare for å se. Lage mat. Se på tv. Barnehagen. Norsk valuta og luftfuktighet. 3t. Spinning. Lese aviser og Se og hør. Og rett og slett drive dank på trøndersk vis. Aah e gleer me, jeg velger å tro på dette utsagnet:

“No one realizes how beautiful it is to travel until he comes home and rests his head on his old, familiar pillow.” - Lin Yutang

Men som mange sier, det er så godt å komme hjem, men etter 1 uke, så lengter du allerede tilbake til varmere strøk og gode minner. Jeg tviler ikke på at det kommer til å skje her også, men når man savner noe betyr det at det er elsket. Og ”d e ikkje å skjimstast tå”. That var that. Takk for turen, og følget, den har vært fin. Batman skal nå pakke kofferten, prøve å få plass til alt og så si ”Selamat jalan” til Bali. Det blir litt trist, meen snakkes i Norge folks!

Forresten. You can’t stop the beat- heller ikke på Bali.
Therima kasih – sama sama. Over og ut, peace.

"Dæ, ekkeeelt"

2009-05-01T04:16:00.004+02:00

Ferdig med første eksamen. Treningslære. Godt! Tror det gikk helt greit, målet er ikke å få A, men å stå siden alt jeg trenger er å ikke stå i gjeld til lånekassa! Har en eksamen igjen, praktisk eksamen i aktivitetslære, jeg skal opp på søndag av alle dager, og imorgen får jeg vite i hva, spanande! Vi krysser fingrene for enten volley eller fotball. Og etterpå tar jeg faktisk sumarferie! Å du lykksalige :D Det blir sweet. Og jaggu står jeg på Værnes om akkurat to uker, det skal også bli sweet. Men først skal vi tanne, kose vårrs, drikka mere og nyte de siste dagene på Gudenes øy. Hiv og hoi, over og ut, saluuut!

Denne er til deg Påsan. Tusen takk for finast brevet, det varmer en Batman/Batgirl's hjerte, som forresten også hilser til folket. Også til deg Mons, snart blir det "Cause you can't stop the motion of the ocean or the sun in the sky" og nye oppdrag.

"Geelong. Det var et skilt dere skulle følge, og det var Geeelong!"

2009-04-22T11:46:00.005+02:00

Jeg har vært i Australia! Og Malayisa, OG på Gili. For en påske a dere! Det var ikke mye appelsin, kvikk lunsj, ski og påskestemning for denne jenta, men derimot storbyliv, roadtrip, hostelliv ”jugsfyll” ,snorkling , og en kjempe fin tur med gode venner.

Som tidligere nevnt fikk påskeferien en brå start. Fredagsmorgen var ikke no’ skøy, når mine to roomies gikk ut døra med sine to pakkede kofferter, mens jeg enda lå i senga. Vemodig, men det gikk over. For jeg og Sigurd dro –på Gateway’s regning vel og merke, til den bitte lille øya Gili, som ligger et lite stykke unna Bali. Der var det god stemning, avslappende liv, null biler, magic mushrooms hvor enn du snudde på hodet, og koselige hotellansatte. Siden vi fikk plass på et hotell (les: stusslig bungalow) lengst unna på øya(les igjen: 2 km unna sentrum), var vi nødt til å leie oss sykler, siden det eneste transportmidlet var en meget ubehagelig og skummel hest og kjerretur. Bortsett fra sykling, ble det bittelitt tanning, alkohol, snorkling i et fantastisk fint hav, volley med lokale boys, der jeg var høyere enn samtlige, enda litt mer alkohol, for enkelte -litt mushroom, litt for mange arak attack, og ellers bare chill. Gili var gøitt!

På tirsdagsmorgen dro jeg og Sigurd videre på vår ferd. Skulle vi også endelig få oppleve Melbourne, og Australia? Jajamennsann! Natt til onsdag var vi endelig framme, til et sted som føltes ufattelig langt unna. Var vanskelig å få sove den natta, siden jeg ikke hadde sett enkelte på hele 4 dager, hallo vi må jo ”preek”.

Dagen derpå var det rett på turisttur, og en god gammeldags roadtrip. Vi hadde undersøkt litt før vi dro, og da kom vi over ”Great Ocean Road”, som ikke skulle være så alt for langt unna Melbourne. Vi leide oss to biler, pakket sekkene og dro av sted. På ”roaden” fulgte det med vakker natur, mange kenguruskilt- men dog ingen ekte kenguru i sikte, mange latterkuler og til slutt ”De tolv apostlene”. De apostlene er noe som jeg og resten ikke kommer til å glemme så lett, det er kanskje noe av det vakreste jeg har sett, noen gang. Jeg tenkte på deg mamma, du som er så glad i havet, det hadde virkelig vært noe for deg! Vi fikk med oss solnedgangen, og etter det var det på tide å finne oss et krypinn hvor vi kunne tilbringe natten. Det fant vi! En flott flott leilighet for 7 personer i en liten by, det var kjempe digg. Vi bestilte oss pizza, spilte mafia og fikk vite litt flere opplysninger om hverandre, enn hva vi egentlig behøver å vite.

Vi kom oss hjem fra roadtrip, og nå var det på tide å se litt av byen. Melbourne er en veldig fin storby, med mye å by på. Blant annet Crown Casino, noe som våre kjære pojker ble riktig så glade i. Kanskje spesielt Sigurd, siden han klarte å dra i land en god del australske ”dulls” på poker. Vi jentene gjorde som vi alltid har gjort, dra på shopping. Det ble ikke å ta av som på Bali, siden prisene så og si var norske. Apropo norsk, kan man også si om luftfuktigheten og tempen, noe som virkelig ikke var å forakte. Det var faktisk godt å fryse igjen, og krøllene var long gone ooh yeah. Trikk er heller ikke noe å skjimstast tå, i alle fall ikke når den er gratis. Så derfor satt jeg og Hege like så gjerne 1 time, og fikk sett enda mer av byen, og ”preek” litt mer. Det var ikke ekkelt.

Australia var rett og slett kos med stor K , og hostellivet var heller ikke så aller verst. Selv om vi fikk ufrivillige følger av både noen fra Argentina og Colombia. Men reisen tok slutt, og vi måtte hjem. Før vi dro heelt hjem, stoppet vi innom Malaysia og Kuala Lumpur. De andre rakk å se byen når de dro nedover, mens jeg og Sigurd hadde enda ikke fått sett byen. Derfor dro vi, og Kari Anne etter mye om og men inn til byen – med tog og jaggu fikk vi sett denne ”sky-skraper byen” vi også!

Påskeferien tok slutt, og det ble en pangstart på mandag, rett på studentstyrte timer. Huff huff og atter huff, det er kun 1 uke igjen til treningslæreeksamen. Og i morgen er det min tur til å ha studenstyrt time i fotball, med føring og vending som tema. Kult? Nei. De neste to ukene blir inte kuul, men man må igjennom det. Og jeg skal ikke akkurat påstå at studentlivet har vært så veldig hardt her på Bali. Men etter eksamen blir det chill i en uke, og så er det straka vegen hjem , noe som jeg ser litt fram til.

Håper dere har hatt en fin påske alle sammen. Det har i alle fall jeg! Sjallabajs godtfolk.

Møggeløggel.

2009-04-09T12:30:00.003+02:00

JAJA FOLKENS! Det jeg så gjerne skulle ha meddelt med dere nå, er at jeg er så heldig å få reise til Australia i morgen. Meeen,. change of plans da sjø. Når man er i Bali, må man bare skjønne at alt tar lengre tid og stress er et ord som ikke finnes i deres vokabular. Jeg tror de lever med samme motto som mexicanere; Mañana mañana.

Dagen begynte så fint, med å våkne opp til overskrifter som; 3-1 til Chelsea over Liverpool, og 2-1 til RBK med kun 10 mann. Men dagen skulle ikke bli så rosenrød. Det har seg slik at igår skulle vi til administrasjonen i Gateway å hente ut passene våre, for pass må man jo selvfølgelig ha når man skal ute å reise. Enkel sak tenkte vi, den gang ei for de lå enda på immigrasjonskontoret, ventende på å få det forlengede visumet stemplet på den ene siden sin. Er det ikke bare å hente de på immigrasjonskontoret da, tenker dere nå? Nei nei nei, for på 9 april er det nemlig valg her på Bali, og da er vist alle kontorer og skoler stengt, på fredag er det enda en helligdag, og lørdag og søndag er generellt stengte dager. Så dere som er flinke til å regne, har da nå funnet ut før denne setningen tar slutt at vi ikke kan hente ut passene våre før mandag! Ja det er èn sak. Den andre er at noen i Gateway klarte å fiske fram tre pass fra imm. kontoret, altså Hege, Karra og Maria sitt. Mens mitt og Sigurd sitt var tydeligvis vanskelig å finne fram. Så da blir det store endringer i reiseplanene våre. De med pass reiser til Kuala Lumpur og Australia imorgen, mens jeg og Sigurd har fått gratis tur, som et plaster på såret av Gateway til øyen Gili sammen med en del andre studenter i helgen, og bestilt nye billetter til Melbourne på tirsdag. Det er 4 dager mindre å oppleve Australia på det. Jeg kan ikke huske iløpet av mitt 20-årende liv, at jeg har vært så sint noen gang. Tårene trillet og frustrasjonen var stor. Men alt ordner seg til slutt, og tur blir det- bare ikke akkurat som planlagt.

Jeg og Sigurd har ihvertfall ikke planer om å surne, og planen er å ta Gili med storm! Det skal vist være gode tanning, og snorklemuligheter der har vi hørt. Og endelig får jeg bruk for malariabtablettene jeg har gått å knasket på, FLOTT!!!

Bilds kommer vel kanskje, HVIS vi får passene våre på mandag og ikke flyet vårt blir kanselert eller styrter over ett eller annet hav. Med den flasken vi har hatt i det siste, skal man virkelig ikke se bort i fra det. Håper dere har en fin påske hjemme, så skal vi se om påsken vår blir litt som vi har tenkt.

Slenger med noen bilder som faktisk er litt kos, som surfekonkurranse, soloppgang fra stranda kl. 6 om morgenen og to søte sovende engler.

Cause you're my everything.

2009-04-02T11:52:00.009+02:00

Jeg har verdens beste pappa, og verdens beste venn! Etter tredje forsøk på posthuset, tusen omveier og 2 nye fiender var endelig pakkene hos MEG!
Pappa er en knupp, og hadde puttet litt forskjellig godt oppi den 10 kg tunge pakken. 5 kaviar(MIX vel og merke), 5 sinkeost, 5 leverpostei, 2 smørbukkposer, 1 M pose, 2 melkesjokolader, 6 dobbelpakker knekkebrød og sist, men ikke minst hele 4 brunostpakker. ME LIKE :D Alt dette kommer jeg til å leve leeenge på. Jeg er for evig takknemlig. Men moroa stoppet ikke der, min kjære By hadde også sendt nedover en liten hilsen, men den hilsen var ikke liten. En selvlaget film, med musikk er virkelig ikke å forakte. Tårene trillet og latteren var på plass. Det kom et lite savn i mitt hjerte, og det fikk meg til å tenke på hjem og gode minner. Derfor begynte jeg å titte litt på de få, men dog herlige bildene jeg har på min nye pc, og fant fram noen som er jätte fine, med jätte fine mensch på. Picasa har blit min nye venn, og dermed måtte det en liten fotomontasje til. (Tips: Hvis du trykker på bildet, så kommer det på ny side og blir større)

Ellers går dagene sin vante gang, og vi har bare 1 uke igjen av ordinær undervisning. Akkurat nå har vi besøk av forelser Espen Tønnesen som lærer oss om styrke, spenst og hurtighetstrening. En meget artig fyr, som aldri klarer og lære seg navn. Etterpå skal vi ha studentstyrte timer, og plutselig så er det eksamen.
Halleluja hvor fort tiden går. Men før den tid er det påske som står for tur, og neste fredag, altså den 10 april drar vi hele gjengen; jeg, Hege, Maria, Karra, Sigurd, Øystein og Anders til Malaysia og Australia! Satser på at det blir pretty knæll. Fikk forresten prøvd oss på den australske dialekten forrige helg, på Bali er det litt av hvert man kan møte på en pub. Topp d.

Og hvis dere lurer, som jeg selvfølgelig vet at dere gjør, så kan jeg opplyse om at jeg har det bra, brunfargen er på vei og det er ingen parasitter i min kropp-så vidt jeg vet. Men hadde en skrekkopplevelse her om dagen, og den var grusom. Som noen av dere kanskje vet har jeg en meget stor fobi mot edderkopper, og generellt krypdyr. Det er det verste jeg vet, og jeg kommer aldri til å forstå hvorfor Gud skapte disse skapningene, for de gjør ingen nytte, annet enn å se stygg ut. Uansett, jeg var sulten og skulle spise litt kjeks, kjeks spiste jeg, kanskje tre-fire stk. Når jeg skulle til å nedi posen etter den femte, kjente jeg noe som ikke kjentes ut som kjeks, men heller rettet mot noe som kan kalles gummiaktig. Hm tenkte jeg så, dette var rart. Jeg tror før hjernen og nervesystemet klarte å reagere, fant jeg ut at det så absolutt ikke var en kjeks, men en firfisle! 1 sek og et høyt hyl etterpå var jeg i senga til Hege, og der satt jeg 1 time før jeg turte å røre på meg. Ubehagelig.

I dag er det akkurat 2 måneder siden vi sto på Værnes og vinket farvel til vår kjære familie, og venner. 1 1/2 måned gjenstår, og jeg kjenner jeg gleder meg til å komme hjem, men samtidig vil jeg også leve dette livet litt til, for jeg får det aldri igjen.

Peace out, hadeemm.

Har lite å gjøre, og tror vi er ultrakule med solbriller. Oh yeah.

"D ekkje å skjimstast tå d"

2009-03-27T02:50:00.008+01:00

Litt bilds fra rafting, safari, monkeyforest og fra en dag vi var på den lekre
stranden Padang Padang .Og så er jeg så heldig å blitt introdusert for bilderedigeringsprogrammet Picasa av vår kjære "lørenskoger"- Øystein. Det viste seg å være riktig så spenstig, kjempe topp!

”Hati-Hati! Sjå litj apa der å da!”

2009-03-22T12:43:00.013+01:00

”Happy new year!” Hø? Hva skjer her nå? Nå tenker dere sikkert at denne skribenten må ha fått seg en kokosnøtt eller to i knotten, og virkelig tatt feil av årstider, dato og alt som er. Meen ”HE-HE” neeida. For i følge den balinesiske kalenderen er det i mars måned festtid for hinduene her på Bali, deriblandt feiring av det nye året. Dette innebærer at i løpet av to uker, er det ulike dager med sermonier og fest. Den viktigste av dem alle, ”Nyepi” er på torsdag og da er vi alle nødt til å holde oss inne på hotellet, all fysisk aktivitet er forbudt, ingen trafikk på veiene og flyplassene blir stengt. Ideen bak dette er at ”onde ånder” og demoner ikke lenger skal finne mennesker på Bali og i skuffelse også stikke fra øya. Jaja, det skal bli spennende å se hva vi skal finne på den dagen, planen foreløpig er farging av hår, se sesong 5 av Sopranos , et lite dykk i den 3. Stieg Larsson boka og kanskje lese til denne eksamenen som faktisk bare er litt over 1 måned unna. ”Kult”. Jeg har ikke hatt eksamen på ett år, kan det ikke bare forbli slik, takk?

Siste gang jeg blogget følte jeg det var lite og melde, mens denne gangen har skuta snudd. Kort oppsumert så har jeg i løpet av den siste uken vært i dyrepark der jeg fikk klappe en tiger (wææ), hatt en orangutang i fanget, vandret i monkeyforest med 1000 ville aper omkring meg, fått raftet i jungelen, surfet, vært til skredderen og sagt hadet til vår venn Høidalen. For en herlig uke a dere!

Uka har også vært ganske ordinær, med undervisning i fotball, yoga og volley. Og ja nå er det offisielt-jeg er en bølle. Jeg mener ikke noe vondt med det, men når det gjelder generelt idrett og sport skal jeg innrømme at både temperamentet og tydeligvis klørne kommer fram. Det fikk Karra Karlsen merke på kroppen. Jeg ser ingen grunn til å ikke bruke hender i fotball. Også Høidalen fikk merke bøllinga mi, etter å ha fått en ball i hodet. Syntes han måtte lære seg at man aldri kan føle seg for trygg på en sandvolleyballbane!

Vi har fått merke at Bali, og Kuta er et shoppingmekka uten sidestykket, og det å bevege seg i gatene er farlig for bankkontoen. Her om dagen stakk også jeg og Karra innom Yanoko, som er en skredder. Han skal ha ca 100 kr for en skreddersydd kjole, og det er vanskelig å komme unna. Dermed endte jeg opp med å bestille meg 3 stk, så på fredag skal vi få se resultatet-storspeint! Vi har også funnet ut at for å oppnå alt det vi har tenkt å gjøre her nede, er vi nødt til å sette oss MÅL. Og jaggu det funker, når vi først går inn for det. Og det ene målet var å karre seg til Kuta Beach og surfe igjen. Jeg og Karra dro fredag formiddag etter skolen, og endelig var vi tilbake på bølgene igjen. Kan ikke fatte og begripe hvorfor vi ikke gjør dette mer ofte, for det er utrolig fett (som er et mye brukt ord blant folk fra Østlandet).

Senere den fredagen var det også duket for fest, samling for alle studiesentrene på Bali (Gateway, Go Study og Kulturakademiet), og en fotballturnering mellom disse studiesentrene. Alle stilte opp i finstasen, og festen var satt til en meget fin plass og en eller annen klubb som begynner på C. Mange viktige mennesker i dress møtte opp, og jeg mener bestemt at han ene var den norske ambassadøren i Indonesia. Fotballturnering og konkurranse er ikke å forakte, og jeg har heller ikke noe i mot at vi vinner hele pakka! Pokal blir det når motsanden ikke er den største og når vi har en verdaling som scorer mål. På kvelden fikk vi også servert et forrykende dragshow med han ene fra Great Garlic Girls, det var fabulous!

På lørdag dro jeg, Kari Anne, Maria, Eli, Sigurd, Øystein og Anders på en liten roadtrip. Vi hadde leid oss privatsjåfør som var disponibel for oss hele dagen. Dette kostet oss kun ca 40 kr hver, jajamensann! Mr. Gusti, privatsjåføren, kjørte oss først til en dyrepark. Der fikk vi oppleve alle verdens dyr, være ordentlig turist og etterpå avkjøle oss i water-parken. Ca 3 timer etterpå, kjørte Gusti oss videre til den lille byen Ubud og til ”Monkey Forest”. I den skogen krydde det av ville aper, og kom du med en banan var det meget stor fare for å få besøk av en liten ape. Artig opplevelse. Siden vi startet dagen kl 11, ble det dessverre ikke mer tid til å oppleve noe særlig mer, så Gusti kjørte oss hjem. Men lørdagen ble kjempe topp den, med god stemning, Aqua på høytalerne, masse is, drømmer om ulike størrelser og fint vær. Moro å få sett og opplevd litt mer av øya enn bare Jimbaran og Kuta.

Og i dag, altså søndag har vi vært så heldige å fått vært med på rafting!! Ja, jeg slenger faktisk med to utropstegn, fordi det var fantastisk gøy. Rafting i Sjåk, med 10ende kan ikke kalles rafting i motsetning til dette. Fantastisk flott natur, jungellandskap så langt øyet kan se, fossefall og ”tarzantau” hengende over deg. Strykene var akkurat så store at du ble passe redd, men samtidig fant det spennende. På et sted var det mulighet for å hoppe uti elva og bade, jeg og Hege tok sats og hoppet uti. Der fløt vi som om vi skulle ha ligget i dødehavet, og strømmen var så sterk at det var ikke vist i å prøve seg på sculling eller annen form for svømmetak. Det kom en del latterkuler der vi lå i en elv, midt i jungelen. Det siste på ruten var å ned det bratteste stupet, som var en vrikelig verdig avslutning på den 2 timer lange ”elvepromenaden”.

Det har virkelig vært en fin uke, og jeg håper også at neste uke blir like fin, for jeg venter nemlig på hele TO pakker fra Norge, henholdsvis fra pappa og min kompanjong/favoritt. Mulig det lokale postkontoret får seg en liten visitt i morgen.
Hadde en del bilder denne gangen, så det kommer en liten update i nærmeste fremtid med noen fine bilder fra raftinga og også noen flere fra dyreparken osv. Take care :)

"Oi, det va ein stor bølge"

2009-03-15T04:51:00.011+01:00

Ein littin biletserie fra når jeg, Maria og Hege x2 var en tur på stranda en fredagsformiddag. ENJOY peeps!

"A true Balinese experience"

2009-03-12T06:42:00.007+01:00

Hello, Bali speaking. Lite å melde, og dog lite å gjøre. For det har seg slik at jeg ligger her i sengen og er litt smålig syk. Kan ikke huske sist jeg la meg kl 2130 og sovnet, men det gjorde jeg altså i går. Men jeg vil bli frisk og rask igjen, så fort som mulig. For i morgen skal vi kanskje på vulkantur, og den vil jeg ikke gå glipp av. Planen er å gå på natten, for da skal det vist være helt utrolig fint oppe på denne vulkanen. Har også meldt meg på paintball på søndag, så jeg har så absolutt ikke planer om å ligge her i denne sengen, syk og ekkel.

Forrige helg, var vi så heldige å få være med på elefanttur! Gurimalla så moro, d var verdt hver en krone. Fantastisk natur, og en kjempe stor elefant var det som møtte oss denne solfylte lørdagen. Jeg og Hege fikk æren av å sitte oppå elefanten Adjab, som viste seg å være 20 år gammel og fra Sumatra, kjekt å vite. Det var ikke skummelt, men skal innrømme at jeg følte meg ikke helt 100 % trygg oppå den elefantryggen, der vi satt og vugget fram og tilbake. Og jeg kom til å tenke på at det var sikkert en grunn til at vi måtte skrive forsikring før vi klatret oppå elefanten. Uansett, vi kom oss trygt ned igjen, og med mange opplevelser rikere. Etterpå lekte vi turister, og hadde fotoshoot med elefanten, kjempe skøy!

Ellers går dagene i ett, og nå kommer de til å gå enda fortere, for folkens hold dere fast; Vi har leid oss scooter. Mamma og pappa, mine kjære helsearbeidere, ikke få panikk. Jeg vet trafikken ikke er helt bra her nede, men vi kjører veldig forsiktig og ikke på hovedveien som er farligst! En scooter, og vår Mio Soul som den så fint heter, er til stor hjelp for å komme oss til alle plassene, som laundry, cafèn, butikken, fotballbanen osv. Kjempe topp!

Endelig begynte vi med volley, og den som venter på noe godt-venter ikke forgjeves.(ordtak ftw!)For vi har nemlig fått selveste Vegard Høidalen som lærer i denne morosamme sporten! Og for dere som ikke vet hvem Vegard Høidalen er (Nei, tenker ikke på deg Ingrid By Sørheim), så kan jeg fortelle at han er en av Norges beste volleyballspillere, har vært med i OL osv. Litt kult hæ? En utrolig flink lærer, har lært utrolig masse på kort tid så ære være. Og du der midtskille-gutten, kan bare gå å legg dæ. Bortsett fra volley spiller vi mye fotball som har gitt meg både blåtå og strekk i låret, men det får gå, for fotball er og forblir artig. Nå har vi også begynt med yoga, Jonny from Australia, eller Yoga-Jonny som han blir kalt, er en liten speinstig og spesiell fyr som har fått æren av å undervise oss. Spesielt er ordet, og det kom litt fnising og knising fra enkelte den første timen. Men jeg synes det var artig, jeg forakter ikke litt bøy og tøy i hverdagen!

Dett var dett, og her ligger jeg enda syk og hæslig. Mine to roomies har nettopp valset inn døra etter og ha smashet litt med Høidalen. De er ganske oppi i skyene for tiden, siden de i går endelig fikk sine etterlengtede pakker fra Norge. Så nå går de bare å snavler lakris, melkesjokolade og knekkebrød med skinkeost, det har de fortjent etter å ha ventet i 1 måned. Jeg var så heldig å få min for to uker siden, og oppi der var det bla. knekkebrød og kaviar- itj nå som e likar enn det! Takk mamma. Takk, eller tiramakasi som de sier her på Bali, sier jeg også til Man United som slo Inter i går. Og jeg gleder meg til søndag, for da er det endelig seriestart igjen. I år blir det GULL farmor!

Slenger med to bilder her på slutten, fra når jeg og Karra dro på kamp for å støtte fotballguttene våre, i pøsende regn. Flere som heier på United, me like. Og kombinasjonen vann og barn, er også helt klart populært utenfor Ruffen Barnehages område og ellers i den store verden, herlig!

Og sist, men ikke minst: Vi har bestilt oss tur til Malaysia og Australia. Så påsken vil bli tilbringt med en helg i Kuala Lumpur og 1 uke i Melbourne. Hele herlighten for kun 2500 kr, vi gleder oss :)

”E sveittja som ein gris! Nei e bare tjoooba.”

2009-03-04T06:58:00.009+01:00

Det er mars. Maria fant ut her for noen dager siden at hun måtte bla over til det tredje arket, og det tredje bildet på den fine kalenderen sin som henger over senga hennes. Tida flyr fra oss, men det er en annen sak. Vi har nå rukket og vært her en måned, og vi begynner å bli ganske så vante til dette Bali-livet, som forresten er noe helt annet enn livet i Norge, og Levanger.

Indonesia, og Bali ligger litt lengre ned på lista enn Norge når det kommer til økonomi og levestandard. Vi har kommet til et u-land, og det merkes godt. Gatene rundt Jimbaran (landsbyen vi bor i) minner om et slumområde, noen av husene er noe vi heller kan kalle for skur eller uthus og på noen av stedene vi passerer, virker det som om vi har reist noen år tilbake i tid. Det som kanskje gjør mest vondt er når vi sitter i taxien på fra Kuta (byen som ligger ca 20 min unna Jimbaran), og det kommer en mor med et barn på armen og kakker på vinduet og ser på oss med bedende og triste øyne i håp om at vi kan gi henne en liten slant eller to. De øynene er ikke til å unngå å treffe, og når du ser inn i de brune, kulerunde øynene, kjenner du at det brer seg et hav av all den medmenneskelige medlidenhet du sitter inne med, og den stikker deg dypt inne i den dypeste hjerterota. Det er med en vond følelse der du sitter, med pengeboka full av penger og magen er mett etter en god middag. Det er noe annet å se fra tv-skjermen, til å virkelig oppleve og se det for deg selv. Vi burde virkelig IKKE klage, men heller å tenke på alt det vi har og være takknemlige. Så det så!

Men selv om mange balineserne har lite penger, jobber så å si døgnet rundt, og har akkurat så de klarer seg, så er de likevel ti ganger mer blid, trivelig og imøtekommende, enn hva en gjennomsnittlig nordmann er. Ironisk hæ? De hjelper deg med absolutt alt, er høflig, interessert i hvem du er og hvor du kommer fra og du ser de alltid med et smil om munnen. Og vi finner de overalt her på Bali, uansett hvor enn vi går. Jeg synes det er kjempe koselig, og du merker selv at du blir så mye blidere når du alltid blir møtt med et smil. Det får meg til å tenke på den gylne regel, som for alltid kommer til å stå like støtt hvor enn jeg plasserer mine føtter her i verden. Alle som kommer fra et vestlig land burde ta turen ned hit, og lære noe av disse menneskene. Kanskje det kunne blitt bittebittelitt mindre krig her på jorden? Jeg lever alltid i håpet.

Forrige uke fikk vi besøk av vår kjære foreleser og utholdenhetsekspert, Sigmund. Han er min helt. Mye pga av at han er en veldig flink lærer og pedagog, men jeg må også innrømme at det også er pga av at han fortalte forrige time at han hadde vært innom Ole Gunnar her en dag, og tatt en prat. Og ja det er Solskjær det er snakk om JA!! Kompis sjø. Han kjenner og har vist jobbet med mange av de store idrettsutøverne i Norge. Olaf Tufte, Ole Einar Bjørndalen osv, du skjønner tegninga. Og nå har han kommet ned hit for å trene oss. Intervalltrening, makspulstest og hele pakka. Huff, vi blir jo faktisk litt sliten.

Men forrige uke var ikke noe kuuul for min del. Virusinfeksjonen har virkelig satt sine spor, og drive med utholdenhetstrening når man går på antibiotika likte verken kroppen min eller Sigmund noe særlig, så da var jeg pent nødt til å ta det helt med ro, og det ble en treningsfri uke på lille Møll. Ikke særlig moro å sitte og se på, og det var heller ikke så moro når helga kom. For å bli helt frisk bør man holde seg unna onkel alkohol, og tro det eller ei, men det klarte jeg aldeles utmerket. Om jeg hadde det like moro som Hege Eidsli og Karra Karlsen er en annen sak, men jeg hadde det helt klart bedre dagen etterpå. Og fikk ikke besøk av han der Urban.

Den uken fikk vi også besøk fra sjømannskirken, noe som var veldig veldig trivelig! En livlig og omgjengelig prest kom på cafèen og pratet litt om sjømannskirkene, hva de driver med, religion osv. Han viste oss også tre kortfilmer, som skulle få oss til å tenke litt. Vi har fortsatt ikke funnet ut hva helt hva den dype meningen var, men pytt sann. Og på toppen av det hele fikk vi også servert vafler. Mmm, helt topp. De hadde vært akkurat som mamma sine, hvis det ikke hadde vært for Bali’s geleaktige syltetøy oppå.

Nå har enda en ny uke begynt, og i går hadde vi makspulstest på stranda. Antibiotikaen er spist opp og astmamedisinen kom heldigvis fram fra sin gjemte plass, så nå er formen mye bedre, og dermed er man fit for fight igjen! Vi har også begynt med fotball, som jeg kjenner jeg har savnet litt, så jeg lurer på om jeg kanskje skal snike meg med fotballtreningen for jentene, som er senere idag. Vi får se hva tiden bringer! Foruten trening og skole er det mye relaxing og spilling av boms. ”Itj nå” som høylytte rop og trening av lattermusklene. Dessuten prøver vi så godt vi kan, så fort vi får tid, til å legge oss ved bassenget (en sjelden gang vil jeg påstå) eller dra på en strand for å prøve å jobbe litt med denne berømte brunfargen. Den kommer sakte, men sikkert! Vi holder også på å svette i hjel, svetter til og med på leggene. ”Det kan’ke værra muuulig” Åh joda!

Føler det er mye mer jeg skulle ha fortalt om, samtidig som jeg føler at det er så mye jeg skulle ha gjort her nede. (F.eks å surfe!!! Eller kanskje pynte litt på bloggen.) Det blir liksom ingen ting av noe, foreløpig. Men det blir, det blir. Jeg sier uansett at dette var alt for denne gang. So long folks, miss u. (dokk veit kæm dokk e)

Takke Hege Eidsli for quotes. Ære være.

"Dengue dengue, dengue dengue"

2009-02-22T08:59:00.006+01:00

Batman suser videre, og bøller som bare det. Både på surfebrett og med kickboksinghansker. Dagene flyr av gårde, vips så er det fredag igjen og enda en aktiv uke har passert oss. På tirsdag sto jeg på et surfebrett for første gang i mitt liv, og det blir ikke siste gang. Jaggu det var skøy og moro! Dro til stranda som en skeptiker, for det ser jo ganske vanskelig ut dette å balansere på et brett midt ute på bølgene. Og litt vanskelig var det, men etter en gjennomgang på stranda, og noen forsøk i vannet var jeg på toppen av brettet- og på toppen av bølgen! What a feeling. Litt sliten blir man, og man må tøle en trøkk eller to fra både bølger og brett. Men skitt au, det er verdt det.

Borsett fra surfing er det ikke de store overskriftene å melde om. Bortsett fra at det herjer noe som så fint heter ”Denguefeber” i dette landet. Det får man av å bli bitt av en type mygg, og er man så heldig å få besøk av denne skapningen ender man opp med feber, kvalme og alt annet dritt. Hittil har rundt 8 stk fra Gateway endt opp på sykehus pga denne myggen, så vi har fått streng beskjed om å ta forhåndsregler. Men slapp av, man blir frisk igjen av det og dør ikke! Så nå går vi rundt å synger (med melodien på ”spider-pig” eller som noen vil kalle det ”spider-man”sangen) ”dengue dengue”, litt galgenhumor må vi få ha.

Vi kom også ut for vårt første trafikkuhell her om dagen, men det har vi egentlig bare gått og ventet på siden vi kom hit. Drosjen klarte å kjøre inn i en mopedist, bang sa det! Taxisjåføren gikk ut av bilen, kjeftet på mopedisten, som heldigvis så helt uskadet ut, pekte litt her og der, kjeftet litt til, og kom inn i bilen og kjørte videre. Og der satt vi da, tre jenter i baksetet lettere skremt og ventet på at taxisjåføren skulle si noe, men den gang ei. Det gikk heldigvis bra, men med den helt loooco trafikken på Bali, er det bare et tidsspørsmål før det smeller igjen. Ikke bra.

I går var det også den O’store livbergningsprøven her i bassenget på Sari. Utfallet ble så som så for en del, siden disse lærerne er ganske så strenge. Det er bare å ta den opp igjen om en måneds tid, så det ordner seg. Men for Bat gikk det heldigvis bra, pjhuu.

På kvelden var det fest igjen, og vi dro på bursdagsvors til Tina fra Klæbu, og etterpå på cafèn hvor så å si alle jentene var samlet. Hvor var guttene lurer du kanskje på? Joda, noen synes heller det er mye mer morsomt med kjønnsskille, og derfor hadde de laget sitt eget vors med null adgang for jenter. Kom det en jente ble hun buet ut av et stort antall gutter i bar overkropp, og som muligens satt i fanget på hverandre. Lukter jeg homo? Uansett, vi jenter klarer oss helt fint uten disse menneskene med testostoron, og det ble jammen meg liv på cafèn. Et 100 talls jenter og med Spice Girls på høytalerene er dømt til å bli en suksess! Jeg, Hege og Karra derimot kom oss aldri så langt som til byen, men endte heller opp på hotellrommet med en god dose latterkuler. Kvelden ble avsluttet med besøk av en lettere beruset verdaling, som ga oss de siste latterkulene for kvelden. TOPP DET!

Virusinfeksjonen har forresten kommet krypende tilbake, og jeg som levde i den tro, nå etter to uker som sykdomsfri, at den hadde blitt igjen i Norge. Men dette viruset ville tydeligvis også bli med til Bali. Jaja, ser ut som antibiotika kommer til å bli min beste venn igjen. Ellers har vi det bra, mange har blitt syke etter at de har kommet ned hit, men vi trøndere har vært veldig heldige, så langt.
Håper alt står bra til hjemme, ikke frys i hjel eller snø inn da er dere snille! Så skal vi prøve vårt beste å ikke svette i hjel, tror det blir vanskelig.

Please leave a comment after the beep. BEEP. Fred ut- Batman.

”Oh you're so jigeeeg”

2009-02-16T06:55:00.012+01:00

Vi lever livet på Bali. Som konger, eller som feministen i meg ville sagt; som noen dronninger. Men den siste uken som har gått begynte vi med undervisningen, og da var rett på kickboxing og basistrening. Det ser ikke akkurat ut som at lærerne våre, Martin og Nicholas har ligget på latsiden, og dermed betyr det også at heller ikke vi skal gjøre det i løpet av oppholdet. Så nå er det kun upper-hook, grunnstilling, pow pow, planken og stabiliseringsøvelser som gjelder for alle penga. Har aldri opplevd å svette mer. Hadde ikke trent på to uker, pluss at en virusinfeksjon har ligget og lurt i cellene mine den siste måneden, så når den siste skoledagen for uka kom, var kroppen stiv som en påle. Det måtte jeg og mine to roomies på 117 gjøre noe med, så vi gikk til spa-avdelingen på hotellet, og booket oss 1 times full kroppsmassasje etter siste time på fredag. Jeg var i paradis. Det blir nok ikke siste gang jeg stikker innom de damene der igjen. Og hele herligheten for kun ca. 90 norske.

Etter massasjen, kom helga. Og den kom godt. Noen bestemte seg for å ta den helt ut, andre og meg selv valgte å kuul'n som Knut. De siste to dagene før helga var sola fraværende, og regngudene hadde mer lyst til å stikke hodene frem. Vi har dessverre kommet på litt feil tid, siden det faktisk er regntid nå på denne øya, og det er det vist helt frem til april. Pytt sann, for på lørdag hadde regngudene gått og lagt seg og istede hadde sola stått opp, og jaggu var den blid. Jeg, Hege, Karra, Sigurd, Øystein og Anders tok dermed turen til Gegerbeach, for litt tanning og relaxing. Maria derimot dro på båttur. Enkelte ble kanskje litt rødere enn resten.

Lørdag e d fæst som Sie Gubba så fint synger om, og det var det også på room one one seven (NEI, ikke one one nine!!). Rotete ble det, men ho hoi det var moro. Balisk vin er forresten ikke å forakte, selv om det ikke er noe Senorita.

Kvelden ble avsluttet med å sovne kl 4, veldig fin tid å sovne på når man skal opp til båttur kl 8. Ti på 8 banket Karra på døra, mens jeg og Hege fortsatt lå søtt i våre senger. Men båttur ble det, og det ble virkelig en fin tur. Katamaranbåten førte oss til øya Nusa Lembongan, som ligger like utenfor Bali. Dagen besto av bananbåtkjøring, snorkling, bading, mat, lastebilkjøring og kos. Heldgivis for oss kom regnet når vi var på vei tilbake til Bali, og det ble riktig så god steming når alle samlet seg inn på båten. I hvert fall når vi har en Calman Vik på keyboard og en kort syngende mann med oss på turen. Har dessverre ingen bilder fra denne herligheten, siden det ble en smule travelt om morgenen og kameraet ble lagt igjen på rommet. Topp det.

Tror det blir vanskelig å venne fra seg roomservicen, manikyr, massasje og alle de fine komplimentene når vi kommer hjem igjen. Vi lever i en liten boble, som om tre måneder kommer til å sprekke, men som vi alltid sier her nede og lever etter; jejee null stress ordne sæ. Bare la meg få leve som dronning litt til, for mmmm jeg nyter det.

Dagens siste opplysning: begynte med surfeteori idag, og i morgen skal vi ”catch the waves” på Kuta Beach, watch out sier jeg bare. Maria og Hege gleder seg virkelig til å stå opp kl. 5 i morgen. For min og Karra sin del dryge vi den te fredda'

"I want to order some breakfast"

2009-02-10T17:05:00.009+01:00

Nå har vi snart vært på denne øya i en uke, og hva har vi egentlig gjort? Vil egentlig påstå ikke så veldig mye, men det skader ikke å oppsummere.

På fredag var det velkomstmiddag for alle studentene på Sari Segara (hotellet der vi og de fleste studentene bor). Stor middagsbuffet og dans som underholdning, speinstig! Sigurd og Kari Anne fant jo også ut at de skulle ta turen ned til Bali, så det var trivelig å møte på de her nede. Moro med trøndere, synes i hvert fall vi. Lørenskog tror jeg er litt mer skeptisk. Uans, etter middagen dro vi på Gateway Cafèen, en cafè der alle studentene kan bare sitte å prate, spise mat, bruke internettet osv. Treningsstudioet og volleyballbanen er også plassert her, så det kommer nok å bli en del turer hit. Etter noen billige og varme drinker ”baars” det på byen, og Kuta tror jeg kommer til å ha litt av hvert å by på, morsomt var det.

Lørdag var det bare chill, mens på søndag arrangerte Gateway strandtur til Gegerbeach, en kjempe fin hvit strand med blått hav, men sterk sol! Om dere lurte så går det an å bli solbrent på knær, ankler og hender. Jeg lurer i hvert fall ikke lenger. Etter en dag på beachen var det middag på Bali Dancefestival, og underholdning igjen. De er tydeligvis glad i å danse her, og denne forestillingen hadde sikkert Gunvor Winge sikkert likt at vi skulle ha analysert, ellers takk.

Mandag var det første skoledag, eller rettere sagt en innføring i hva vi skal holde på med de neste månedene. Vi er faktisk ca 80 studenter på Idrett 1, og da må vi deles inn i grupper. Jeg og Karra kom på gruppe C, den biffen fikser vi! Hvor godt kjent jeg kommer til å bli med alle disse 80 studentene vil vise seg. Etter at forelsningen var over, dro jeg, Hege og Karra med en god del sedler og godt mot til Kuta, og retning butikkene. De var ikke spesielt vanskelig å finne, og det var heller ikke så veldig vanskelig å finne seg noe å kjøpe. 2,000,000 rupies, 2 shortser, 3 t-skjorter, 1 par sandaler, 1 ufrivillig lakkering av negler og +++ senere var jeg egentlig ganske så fornøyd med dagen.

Så ja jeg kan vel oppsummere med at det egentlig ikke har skjedd så mye her nede. Har blitt en del slacking i senga med dataen på fanget, egentlig ikke så mye soling, og zero trening. Jejeee tenker jeg, mottoet her nede for både meg og balinesere er virkelig; null stress, ordne sæ! For i morgen begynner vi for fullt, kl 8 er det bare å hive seg i bassenget og lære litt livredning, også videre til treningstudioet for å bedrive litt kickboxing etterpå. Looking forward to it :)

Er forresten ikke så veldig ekkelt å våkne til at Hege løfter opp røret, taster tre tall og sier med sin rungende og søte surnadalsdialekt (men dog på engelsk) ”I want to order some breakfast, room 117, thank you” 10 min senere banker det en liten mann på døren og står der med to havregrynsgrøt og frukt på brettet. 20 norske kr, lett.

Liten praktisk opplysning på slutten, send gjerne mld på min norske mobil nå, abonnementet er enedelig åpent igjen. Har også skaffet meg balisk tlfnr; +6281999164532, men får dessverre ikke til å motta mld på denne, så den kommer til å bli mest brukt til å sende mld siden det koster ca ingen ting! Har det bra, ingen ”Bali belly” enda, men den kommer vel snart siden 90 % av studentene får det iløpet av oppholdet, flott jeg gleder meg!

Rull inn a Rolf, nei kuuul’n a Knut.

"Welcome to Bali"

2009-02-06T09:57:00.003+01:00

OI! Jeg er vist i Bali jeg. Helt ok å våkne til palmer, sol og skyfri himmel. Men som Hege sier, det er som å leve i et drivhus, luftfuktigheten var verre en hva min tankegang noensinne kunne ha forestilt seg. Men la gå, for det er virkelig ikke så verst her!

På søndag før jeg dro sa mamma stopp og sendte meg til legen etter at jeg har vært forkjølet og litt småsyk siden september og starten i b.hagen. Fra legen fikk jeg en resept på antibiotika og diagnosen virusinfeksjon i lungene, pluss bihulebetennelse. Velger og tro at den nyoppdagete cysten kan være meget skyldig i den saken. Ikke noe å gjøre med det, selv om farmor hadde et lite håp om at legen skulle stoppe meg for å dra.

Mandagskveld var det ingen vei tilbake. Grininga begynte tidlig på dagen, på Magneten av alle plasser, noen timer senere var de der igjen, før vi tømte lagrene når jeg skulle si hadet til mamsen! Reisenervene var ikke-eksisterende og hjernen var innstilt på en to ukers sydenferie.
Ferden dro til Oslo, hvor vi tok inn på hotell for natta. Kl 5 dagen derpå var det bare å stå opp å komme seg til Gardemoen for å ta flyet til London. Vår venn Maria fikk sin første nedtur, da tollen tok fra henne de 14 makrell i tomat-boksene hennes. Litt tårer og trøst måtte til, før vi måtte videre. Forsinkelser hører med, så det var bare å haste oss fram for å rekke neste fly som skulle gå til Hong Kong. 11 t og 35 min på fly ventet, hurra. Trangt som et charterfly, men et mekka for en avdanket tv-slave som meg selv. Ho hoii for et utvalg. Så tiden ble brukt på tvserier, filmer, mat og nada søvn, helt ok! Var lettere stiv i rumpa, så det var det godt å komme ut av flyet. Men 1 time i Hong Kong var alt vi fikk før siste etappe var i gang, og nye 4 timer på fly, men denne gangen til destinasjon: BALI!

Rommet vårt er herrrrligt! Stort med tre store senger, men jeg tapte selvfølgelig klumsinga denne runden og fikk senga lengst unna. Men det er greit, det blir mitt lille hjørne. Hotellet vi bor på er utrolig fint, stort basseng, spa og en liten cafè.

I går dro vi inn til byen Kuta, for å gjøre oss litt kjent. Men det tror jeg ikke blir noen enkel sak, for mer uoversiktelig område skal du lete lenge etter. Trafikken må også nevnes, aldri opplevd makan, pappa du som er redd for meg i trafikken hjemme burde virkelig være bekymret nå! Vikeplikt og kjørefelt må være noe balinesere aldri har hørt om, og det er ikke noe problem å være tre stk eller flere på en scooter, gjerne uten hjelm. Vi snakket litt om å kanskje leie oss en scooter siden det gjør det mye enklere med å komme oss rundt, men det ble vi sterkt frarådet av Gateway, og stemmen inni meg sier også at det kan ende opp i et noe uheldig utfall. Leie av bil er vi også litt skeptiske til, siden de kjører på venstre side her.

Menneskene her nede her kjøle hyggelige og blide hele tiden, hilser og prater med deg som om du skulle være en bekjent. Veldig koselig. Noe som også ikke er å forakte er prisene, kan venne meg til middager til 40 kr og en cuba libre til 20. Valutaen er morsom, jeg er så heldig å være innehaver av 1,700,0000 rupies, men som tilsvarer ca 850 norske kroner. Blir en del sedler litt slutt.

Kjenner at jeg har problemer med å venne meg til at jeg skal være her i 3 måneder, for øyeblikket. Men dette går seg vel til etter hvert, alt er så nytt og inntrykkene blir for mye for hjernen min å fordøye med en gang. Vi har ikke kommet riktig i gang enda, så jeg ser fram til å begynne med undervisninga og også se hvordan klassen vår er. Uansett, vi har det kjempe bra! Savner ikke Norge, eller Levanger enda, men det kommer nok tipper jeg! Inntil da, kos dere i snøen. Vi lurer på om vi kanskje skal ta på oss bikinien og legge oss ved bassengkanten snart, det er jo tross alt 30 grader her ute. TRIVSEL!

Null stress, ordne sæ.

Yoo

2009-01-29T20:27:00.001+01:00

Shalom.

Kjære frender, familie, og andre dødelige interesserte. Vælkømmin. Det har seg nå slik at et lite Møll har tenkt seg ut i den store verden, nærmere bestemt Indonesia, og den lille øya Bali.

2 feb. er avreisedato, og planen er å studere Idrett 1 som det så fint heter i ca 3 måneder, men jeg har også en visjon om sol, bading, palmesus og leving av livet på et høyt nivå. Jaggu er jeg heldig at jeg også får reise med 3 vakre tjeier, godt blandet fra henholdsvis Klæbu, Surnadalen og Selbu. K-linja goes international, peerfect!

Men før den store, og ikke minst dyre reisen var jeg nødt til å skrape sammen litt grunker. I starten av september var jeg så heldig at jeg ble vikar i min tidligere barnehage, Ruffen! Litt fiffig var det å bytte rolle, men dog så koselig. Høsten hadde vært dobbelt så lang hvis jeg ikke hadde fått tilbringe dagene mine med de underbara smårollingene mine. Det har blitt masse kos, moralprekener, påkledning, sang, skifting av bleier, ”koffer det?” og ti tusen nye erfaringer på den ufaglærte vikaren. Tegneskillsen er nå upåklagelig, og det er bare å komme og spørre meg om dinosaurer, takket være min kompis vet jeg hvordan en triceratops og brancosaurus ser ut. Jeg har også fått vekket lærerrollen i meg, noe som jeg ærlig må innrømme har vært litt gøy, selv om det ikke er enkelt å få de til å forstå at jeg faktisk kan være lillesøster selv om jeg har pupper.

I oktober fikk jeg også en telefon fra Verdal kommune, siden jeg i sommer hadde vært en hyppig søker på kommunens hjemmeside i en desperat jakt etter jobb. Etter noen dager hadde jeg fått tittelen ”brukerstyrt personlig assistent”, noe som innebærer å tilbringe tid med en gutt på 19 år med asberger syndrom. I løpet av høsten har jeg rukket å lært meg uttallige fakta om ”sporten” wrestling, blitt et fast invetar på Pernilles og Aboteke, fått rånet hele Verdal pluss litt til, og fått diskutert fotball på et høyt nivå. Og når jeg kommer hjem har jeg og mjukingen min store planer om å danne bandet Mjukingarana. Bare å gled dokk peeps.

Foruten jobb, har jeg ellers bare drevet dank på Levang, pluss tilbringt noen faboulouse helger i Trondheim, eller nærmere bestemt Stadtsingeniør Dahls gate 44. Takket være mine to go’klumper, har jeg fått tak over hodet, ei lita flak av ei dyn, og et stoort hjerterom. Jeg er for evig takknemlig, kunne jo faktisk ha risikert å møgle. Ladies night, Downtown, Hellbillies og Morten er bare noen av stikkordene jeg kan røpe. Über alles!

Så nære og kjære, planen er altså at dette skal bli en plass der dere får se og lese hva deres alles favoritt skal bedrive dagene sine med. Denne bloggen er i bunn og grunn laget for at dere ikke skal glemme meg, og for at dere forhåpentligvis skal bli litt sjalu av alt det morosamme jeg har tenkt å fylle dagene mine med. Ja for det skal faktisk bli sykt kult lissom.

Men la ikke misunnelsen ta overhånd, slik at dere glemmer å legge igjen en kommentar eller to da er dere snill. En bølle blir også glad for det skjønner dere.

Over og ut- Møll.